Den søte forening

No er boka ferdig og ute for sal! Arbeidet har tatt over fire år, med forsking, skriving, redigering og utforming til ferdig produkt. Ho er utgitt på forlaget til Skriveakademiet,

Kva handlar boka om?

Eg saksar frå baksideteksten:

I 1803 kjem lekpredikanten, opprøraren, skribenten og næringsutviklaren Hans Nielsen Hauge til «kolonien» i Bardu og Målselv. Der har bønder sørfrå slått seg ned, mellom dei gudbrandsdølen Peder. Han er i gang med å rydde seg ein gard i Målselv.

I Trøndelag er Marit frå Oppdal ei av mange unge som har slutta seg til Hans Nielsen Hauge sin veneflokk. Oppmoda av Hauge, legg ho ut på den lange reisa nordover.

Korleis er det å skape seg eit nytt liv som rydningsfolk? Kva vil det seie å leve i kamp mot naturkrefter, uår og sjukdom i ei tid der det er krig og mangel på det meste? Og på kva måte skal menneska i nord bringe aven og gnisten frå Hauge vidare, etter at øvrigheita bestemmer seg for å sette ein stoppar for verksemda hans?

I romanen Den søte forening følgjer vi Peder og Marit gjennom første halvdel av 1800-talet. Bygda veks, og den nye norske nasjonen utviklar seg etter kvart som haugerørsla tar nye former. Vi får også følgje ekteparet på ferda mot det siste møtet med den store lekpredikanten.

Den søte forening er ein fengslande historisk roman om Hans Nielsen Hauge og dei som førte arven vidare.

Lenke til forfatterintervju

Kjøp

Om du vil kjøpe boka, kan du få tilsendt signert eksemplar frå meg, pris 320 kr + frakt 75 kr. Kjøper du fleire på ein gong, sparar du på fraktkostnaden. Betal helst med Vipps til 970 99449.
E-post livsundh@online.no.

Eller du kan bestille på nett frå ARK eller Norli. Og om du vil halde boka i handa før du kjøper, kan du spørje i bokhandelen. Og vil du heller låne, kan du spørje i biblioteket. Har dei ikkje boka, kan dei skaffe ho.

God lesing!

Sommaren som gjekk

Skal seie tida flyg fort av garde. Snart eit halvår sidan sist det vart skrive her på bloggen. Ein sommar er over, og no er hausten her. Eg har ikkje tenkt å gi noko referat frå heile sommaren, men han fortener litt omtale likevel. Store delar av sommaren har eg tilbrakt i Nord-Noreg, som var årets vêrvinnar. Her i vest har det vore så som så. Men slik stoda er mange stader i verda no, med hetebølgjer, skogbrannar, katastrofale flaumar, krigar osv. skal vi vere varsame med å klage. Sjølv om også vi har fått vårt her til lands. Delar av Austlandet fekk smake på det som det truleg blir meir av i tida framover, flaum og store materielle skadar. Sjølv klimaskeptikarane må no vel etter kvart godta at det er noko i det som vitskapsfolk på feltet lenge har åtvara mot.

Lokalvalet vi nyss har vore gjennom skal eg ikkje seie så mykje om. I Bergen er det som vanleg liv og røre i politikken. Det hadde vore greit om skillelinjene mellom partia etter kvart kunne dreie seg om andre ting enn denne Bybanen.

Så no trur eg berre eg rett og slett legg ut nokre bilete frå den sommaren som har vore. Og då må eg vere selektiv og streng i utvalet, for eg har faktisk vore mange stader rundt i landet. I vår til og med utanlands, til Toscana og Umbria, utan at eg tok meg tid til å heidre turen med eige blogginnlegg. Det var ein rett fin tur til historiske byar og landskap som er noko av det beste vår verdsdel har å by på, men det fører for langt å attgje det her. For dei som er mine vener på Facebook har det vore mogleg å sjå mange bilete derifrå.

Forsommar i Troms

11. juni i Tromsø, på veg heim frå jubileum for Tromsørussen 1968

Eg har vore nordpå i to omgangar, første gongen i juni og så på seinsommaren. Etter den varme sommaren forsvann alt av snø og is frå Tromsdalstinden.

Også juniutgåva av Istinden i Bardu skil seg frå augustutgåva

Bergen

I Bergen testa vi den nye spektakulære 3 km lange sykkeltunnelen til Fyllingsdalen.

Midt i sykkeltunnelen

Juni i Bergen var i det heile ikkje så verst. Tørt og god temperatur, det gav høve til måltid ute.

Reker og hvitvin i kveldssol på nordbalkongen
Nygårdsparken byr på fred og ro om det blir for mye trengsel i sentrum

Austlandet

Det vart høve til ein liten visitt til Austlandet, nærare bestemt Tønsberg og deretter Hønefoss, der Kistefos museum ikkje er langt unna.

På hamna i Tønsberg kan ein sjå på vikingskip
Skulpturar i «the Twist» på Kistefos museum

På seinsommaren var det tid for årets andre tur i retning nord. Denne gongen via Toten, Gausdal og Gudbrandsdalen. På Aulestad og i Ringebu kan ein tilbringe mange interessante timar. Og frå desse traktene kom også ein av mine forfedre som slo seg ned i Målselv på slutten av 1700-talet.

Skrivestova til Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad
Ringebu stavkyrkje, landets nest eldste
Utstilling i «låven» på Ringebu prestegard
Bjørnstad i Musdalen, her budde min tipptippoldefar før han flytta nordover

Nord i landet på seinsommaren

På vegen mot nord var det overnatting i Mo i Rana og morgentur på den nye strandpromenaden. Havmannen står støtt ute i sjøen, han andre har lagt seg halvflat.

Sjøfronten i Mo i Rana
Med forventing om fine padleturar kryssar vi Tysfjorden på veg mot nord
Og fine turar vart det, her på Sør-Senja
Pause etter den obligatoriske jakta på molter
Nysnekra kjellardør
Fjellfroskvatnet i Øverbygd
På veg tilbake frå padletur Aursfjord – Malangen i 27 plussgrader
På Holmvassfjellet, Balsfjord med utsyn mot Lyngsalpan
På «Kalottspel» – den årlege folkemusikkfestivalen i Målselv
Ved Altevatn i Bardu med orienteringsløper i aksjon
Reinsdyr på Sundlifjellet
Majestetiske Istind i kveldssol speiler seg i Myrvangnessan

Med desse glimta for ein forgangen sommar takkar eg for denne gongen. No nærmar seg forøvrig tida for lansering av boka eg har snakka om tidlegare. Meir informasjon kjem her på sida når ho er klar for sal.

Seint på koronasommaren

Før ein veit ordet av det er ein eit godt stykke ut i siste sommermånaden i denne koronatida, som ikkje ser ut til å ta slutt med det første. Smittetala er aukande og kan hende blir ikkje dette den einaste unntakssommaren. Tida vil vise.

Heimlege gleder

I Bergen by har det vore meir kvile å få enn til vanleg. Hordane med utanlandske cruisepassasjerer har vore fråverande, i staden har gatene vore fylt med ferierande norske familiar. Når sydlige strender og storbyar ikkje lenger var eit val, kunne ein jo like gjerne ta turen til Vestlandets hovudstad og tilliggjande herlegheiter.

499823CC-1866-4ED5-831C-813AEC509178
Å late seg på heimleg terrasse med avis og kaffe utan å stresse har  vore kjekt. Innimellom regnbygene har det vore muleg.

262ABCE6-8DDC-4BC2-9320-34595BFEA3A4
På oppdagingsferd i eigen by. På Nygårdshøyden er Sydnesplass ein triveleg stad.

2EF59A6E-D124-4A3E-9B0F-1A4CAC646A4C
Den botaniske hagen ved museet på Nygårdshøyden er alltid ein fryd for auget.

21008A22-1254-46AE-85CB-1B0D7794F87C
Og kva fann eg ikkje i Steinkjellergaten? Indie-bokhandelen Heim! Flott alternativ til bokhandlerkjedene.

C94E6856-E576-4EF2-94BF-BAD57653E9D8
I tidlegare Os kommune, no Bjørnafjorden, ligg ruinane etter Lysekloster. Det står dessverre mykje att før dette blir den innbydende attraksjonen dette unike fortidsminnet fortener.

På tur i heimlandet

Dette har vore sommaren der folk har feriert i sitt heimlege land. Fleire har for første gong tatt fatt på den lange turen til vår nordlige landsdel. Om næringslivet elles slit i desse tider, så har i alle fall bubilbransjen hatt blømande tider. Mange har lagt ut på tur i bubil, truleg er her ein god del debutantar som har møtt på utfordringar på smale vegar og i lange ferjekøer.  Lofoten har vore den store magneten, ved sida av andre spektakulære reisemål i nord som Senja og Sommarøya med fleire. Frå mitt utkikkspunkt her ved E6 i Troms, der eg for tida oppheld meg, observerer eg ein evig straum av norskregistrerte bubilar, truleg på heimveg no når kvardagen nærmar seg. Det står visst ikkje så dårleg til med økonomien til Norges befolkning – det er stive prisar på denne rullande farkosten.

Med permanent fritidsbustad i nord og lang erfaring med sommerferiar nordpå har eg vore på mange av dei stadene som i år har hatt storinnrykk. Eg har derfor ikkje hatt behov for å menge meg med flokkane. Det er mange andre stader å ta av, fine stader der få framande set sin fot. Sjølv har eg fått meg nokre nye opplevingar i relativt nære område i Midt-Troms. Innlandet i Bardu er vel og bra, men på varme dagar blir ein dregen mot sjøen. Og sjøen ligg innanfor rekkevidde, innan ein knapp times køyring.

09B062BA-9C74-4937-AD02-F1D0CDA5DF89
Rossfjordstraumen – merkeleg nok har eg ikkje vore her før.

Rossfjorden passerte vi på veg ut mot Aglapsvika (eigentleg tre viker der den sørlegaste – Sørvika – er tilrettelagt som friluftsområde) ein av dei verkeleg varme og fine dagane. Området ligg i den nye Senja kommune (tidlegare Lenvik) nokre mil frå regionsentret Finnsnes, på fastlandet på ei halvøy ut mot den vide Malangen-fjorden. Etter gammalt markerer Malangen nordgrensa for korndyrking. Ikkje rart at kornhausten var utrygg for nybyggjarane som kom sørfrå for over 200 år sidan og slo seg ned i Målselv og Bardu. Målselva renn ut i Malangen etter å ha tatt opp i seg Barduelva og krøkt seg nedover den breie Målselvdalen.

BA9CAD95-A560-4B02-9B0C-E423C5227317
Utsikt mot Aglapsvika på veg opp mot Aglappen. Sørvika lengst bak.

Det er merka og lettgått tursti opp til Aglappen, ein liten topp med flott utsikt mot Senja og Kvaløya. Her har Midt-Troms Friluftsråd gjort jobben. Dette er også eit litterært turmål «for heile familien» – her skal ein visst lokkast til å lese seg opp om dinosaurar.

Naturlegvis måtte turen avsluttast i den praktfulle Sørvika, med kvit strand og frisk dukkert i krystallklårt hav. Her var folksomt og stemninga sydlandsk, eg fekk straks kjensla av å vere på ei gresk øy.

014C351E-EA7D-459E-A528-8015287EEB74
Syden i Sørvika

Ein padletur på Aursfjorden har høyrt til på vårt program i fleire år. Dette er ein fjordarm til Malangen. Starten på turen går frå staden der det vart etablert oppgangssag allereie i 1796. Området, som også inkluderer eit bygg som har vore skulehus flytta frå ein annan stad i bygda, høyrer inn under Midt-Troms museum. Saga var open og i drift, her skjer dei tømmer som blir nytta til utbetringar på andre museumsbygg i distriktet.

F83ECCD3-E21A-459A-BCF1-0860691178D0
Aursfjord med gamal oppgangssag

93BB8E11-3947-40A0-90EF-9EF3D58E407F
Kongeleg bevilling for etablering av Aursfjordsaga

2E7E31E6-8164-4360-9B52-78BF2D6CEACB
Frå Aursfjord har vi padla ut i Malangen og kan sjå ut mot Malangshalvøya på andre sida.

Det kom fleire fine dagar. No vart det gjensyn med Tranøy som ligg i leia på den blide sørsida av Senja. Kontrasten til den ville yttersida er stor. Ja, mange meiner Senja er eit Norge i miniatyr. Vi gjorde strandhogg på ein holme utanfor sjølve Tranøya.

353D7477-59F0-4CFD-AC37-7F1B25A7D3AD
Forbi Tranøy

B3DF55AF-FAEF-43FC-99AF-F0B73EB66B6D
Strandhogg utanfor Tranøy – med dukkert

No skal vi ikkje heilt gløyme innlandet. Vi har hatt ein padletur på vakre Barduelva og det vart ein tur til Målselvfossen med ein søring som ikkje hadde fått denne attraksjonen med seg enno. Dessverre er her lite tilrettelagt for besøkande. Den tidlegare kafeen ved fossen er ikkje i drift og området er prega av forfall. I si tid vart fossen kåra til Norges nasjonalfoss, sikkert takket vere lokale stemmer. Her har oppfølginga vore dårleg.

ACA20798-2DEB-4E11-A309-5BFD101BCAAD
Målselvfossen

Vi er ikkje ferdige med Nord-Norge enno. Det er ei god stund til vi vender nesen heimover mot Vestland. Uthuset – sjåen – som slike bygg heiter på desse kantar, skal få seg ein omgang maling. Sjåen har vore vanskjøtta i fleire årtier, men no skal han stasast opp med fargen «Herregårdsgrønt». Dessverre er det meldt regn og kjøleg framover, så dette kan ta si tid. Graset veks utstanseleg og må klippast. Moltene er i hus etter ein tur på vårt lokale fjell, men blåbæra treng litt meir tid. Så blir det ein bytur neste veke, der kjem vi bl.a. til å møte barnebarnet politistudenten som skal ha sitt praksisår i Nord-Troms. Besøk har vi hatt av slekt og vener, i dag kom til og med Per, ein tidligare god kollega frå Hordaland fylkeskommune innom på tur nordover saman med sin ektemake. Det vart ein hyggeleg drøs med kaffe og vaflar.

Nei, det har ikkje vore mykje å klage over denne sommaren, som vart så annleis for mange. Vi er privilegerte som kan feriere eit land som kan by på eit mangfald av opplevingar, store og små. Kanskje kan reiselivet ta ei ny retning og at ikkje pengemakta blir viktigare enn folk si helse. Ein kan håpe, men ting kan tyde på det motsette. Korleis koronatida blir i fortsetjinga blir i alle fall spennande å sjå.

 

Haustvinterreise

Bergen og eg har eit jubileum i år. Det er nemleg 50 år sidan eg kom til Bergen for første gang. Og så hadde eg sjølvsagt tenkt å skrive eit blogginnlegg om det. Fortelje om den lange reisa mot status som nesten ekte bergensar. Men så kom det noko i vegen. For no har eg igjen vore nordpå. I år er høgsesong for 70-årsfeiringar, og derfor gjekk turen til Tromsø for å feire ei god venninne eg har kjent frå hine dager på Tromsø gymnas. Deretter til Bardu for eit opphald i sekundærbustaden. Dette er ei årstid eg vanlegvis ikkje oppheld meg på dei kantar, faktisk var det nesten 50 år sidan sist. Så no trumfa denne turen altså det planlagte Bergensinnlegget, det vert utsett, om ikkje akkurat på ubestemt tid, så i alle fall til seinare.

Så her kjem igjen inntrykk frå ei anna reise, seinhaustvarianten av Nord-Norge. Som viste seg å bli ein vintervariant. Vi forlot Bergen på ein sjelden strålande og fargesprakande haustdag, og kom til ein landsdel der hausten var overstått og vinteren hadde gjort sitt inntog. Etter kvart fekk snøfresarane igjen kome seg ut og i sving etter sommardvalen, trivselen auka nok hos karane rundt omkring. Skikkeleg vinter vart det, med kulde og snøfall på dei stadig kortare og mørkare dagane.

I Tromsø vart det, utanom eit overmåte hyggelig bursdagsselskap, også besøk hos familie og ein søndagstur til universitetsområdet, der det broderte veggteppet til Britta Marrakatt Labba frå 2004 dekker veggflata i foajeen til fakultet for samfunnsvitenskap. Dette mesterverket består av motiv frå flyttsamanes årssyklus. Tre av desse er vist under.

I Bardu vart det rolege dagar med spaserturar i velkjent, vakkert og vinterleg landskap, vedfyring og latskap framfor ovnen. Geitene i Skoelvlia lét seg ikkje skremme av litt snø, berre dei har rikeleg å tygge på. Isen hadde ikkje lagt seg verken i Skoelva eller Barduelva.

I år har vi forsøkt alle moglege transportformer på våre i alt fem turar nordover. Fly, privatbil (hybrid), tog og buss, og no sit eg her og skriv på hurtigruta M/S Spitsbergen, som vi borda i Bodø. Transporten Bardu – Bodø gjekk med buss, først til Narvik med bussbytte, deretter nytt bussbytte når vi hadde passert ferja over Tysfjorden (Bognes – Skarberget). Første etappe i kvitt, eventyrleg vinterlandskap, så solnedgangen over Gratangen og Ofotfjorden. Etter Narvik var landskapet mørklagt.

Køyring i eit mørklagt Norge er noko anna enn køyring på same strekning midtsommars, slik vi gjorde sist. I den lysa årstida er det landskapet som har forrang når det gjeld opplevingar, menneska blir litt underordna. I den mørke tida er husa langs vegen det einaste vi ser, med lysande vindauge og glimt av interiør der folk lever og bur. Ein bør reise i Norge på alle årstider for å få med seg nyansane.

Sist vi var i Bodø besøkte vi det nye jektefartsmuseet, denne gongen tok vi eit sprang fram i tid og besøkte det enda meir imponerande og mangfaldige luftfartsmuseet med si rikhaldige utstilling både frå sivil og militær luftfart. Vi konsentrerte oss om den sivile delen.  I dag, når flyskam er blitt eit begrep, bør vi ikkje gløyme at det er flyrutene som har bunde dette langstrakte landet saman. Som kjent er det smått med alternativ når ein kjem eit stykke nord for polarsirkelen. Interessant var det også å sjå at kvinnene har gjort seg gjeldande innan luftfart, Gidsken Jakobsen frå Narvik er legendarisk, men det er fleire.

Den første hurtigruta vart sett i drift i 1893 og avløyste meir saktegåande, utrygge og ukomfortable reisemåter til sjøs. I dag er hurtigruta ikkje akkurat hurtiggåande, men eit moderne og komfortabelt cruiseskip av moderat storleik, med overvekt av tyske og britiske passasjerar 60+. Dei er av den siviliserte og rolege sorten, og alle her i utsiktssalongen var samde i at bakgrunnsmusikken skulle stoppast. No er her fredeleg og fint. Eg meiner ingen cruiseskip burde vere større enn hurtigruteskipa, jmf monstra som ligg til kai i Bergen og norske fjordar. Ekstra stas er det at kaptein Bendiksen på M/S Spitsbergen er kvinne. Enda eit døme på kvinnelege pionerar innan samferdsle.

I skrivande stund er vi på veg frå Trondheim. Og snakk om å vere heldige med vêret. Strålande solskinn og stille hav. I går var det seilas gjennom kremen av Helgelandskysten, dei sju systrane med gull på toppane, Alstahaug, Vega for å nemne nokre høgdepunkt. I dag like fint ut Trondheimsfjorden. Men dagane er korte, og når vi kjem fram til Kristiansund på ettermiddagen er nok dagslyset på retur.

Det fine med slike langsame reiser er at ein uforstyrra kan sitte med ei bok eller berre la tankane fly. Eg hadde tatt med litt knapt med lesestoff heimefrå og dermed måtte eg leite i bokhylla i Sundlia for å finne noko å ta med på reisa. Der står mest bøker frå Bokklubben frå fleire tiår tilbake. Eg fann boka «Din stund på jorden» av Vilhelm Moberg, som for dei fleste er mest kjent for skildringa av utvandrarane til Amerika. Boka handlar om ein utvandrar  frå ei bygd i Sverige, som etter å ha levd det meste av sitt liv i USA no fann seg sjølv som ein desillusjonert einsleg mann som kjente på at han nærma seg slutten på sitt liv, med dels smertefulle tilbakeblikk. På slutten av boka kjem han til ei slags forsoning med livet slik det blei. Ei gripande bok som eg anbefalar. Kanskje er ein ekstra mottakelig når ein har det meste av livet bak seg.

Reisa er ikkje slutt, verken på eine eller andre måten no. Men eg avsluttar med dette skrivinga, sjølv om vi ikkje er komne lenger enn til Hitra på styrbord side. I morgon seiler vi etter ruta inn på Byfjorden i Bergen litt før halv tre.

Ein sommar er over

Sommaren er over og ein burde vel vere litt lei seg over det. I år kjenner eg ikkje på så mykje sorg. Litt samanheng har det med at eg har «ferie» heile året, alt står og fell ikkje på om sommarvêret kjem i den tilmålte ferien. Med tidleg sommarvarme i april og sein varme i september, samt mange varme dagar imellom har sommaren vart lenge nok. Årshjulet må gjerne trille vidare.

Vi rakk over ganske mykje. Ingen utanlandstur, om ein då ikkje reknar ein dags transportetappe gjennom Sveriges mest aude trakter og eit nattelosji i Östersund. Etter å ha avslutta hyttelivet – som skildra i forrige innlegg – vart det etter kvart tur austover til familietreff i Valdres og så til slutt den vanlege køyreturen nordover. Og no heldt eg på å gløyme snarturen til Kristiansand med retur gjennom Telemark tidleg i juli. Faktisk har vi vore mange stader i fedrelandet i sommar. Det har mykje å by på.

Vestlandssommar

Men før turen nordover var det varme dagar og mange fine turar i Bergen og omland. Mellom anna til Fedje – «landsbyen i havet» og fottur i Nordsjøløypa, samt kajakktur i 30 plussgrader på vestsida av Sotra og ditto i Os-skjergarden. Vi minnes også alle måltida ute og grilling på terrassen i kveldinga. Slikt skjer ikkje kvart år. I tillegg er det liv og røre i Bergen by om sommaren, kanskje i meste laget.

Seinsommaren i nord

Men no skal eg ikkje bruke meir plass på sommaren sørpå. Eit stykke ut i august gjekk turen nordover. Denne gongen med ein ekstra passasjer i bilen. Sonesonen, som skulle til Bodø for å studere, fekk skyss heilt til hybeldøra, og då kunne vi også nytte høvet til å sjå han vel installert der. Nokre år i Nord-Norge vil nok bli god ballast på livsvegen, det er eg sikker på.

Sidan eg held på med utforsking av haugianerslekta, var eg også innom Oppdal og slektsgarden Nesto på Mjøen, der vi helsa på dei noverande bebuarane, ekteparet Solfrid og Stein. Stein og eg har felles stamforeldre i Gullik og Gjertrud, foreldra til Marit Gulliksdatter som kom til Målselv etter Hans Nielsen Hauge si oppmoding. Garden ligg nedst i Drivdalen, under Allmannberget. På tilbaketuren var vi også oppom Oppdal kyrkje som ligg på Vang med vakker utsikt både mot Drivdalen og Dovre i sør og Gjevill mot vest.

Men no Nordland. Det vart overnatting på ærverdige historiske fru Haugans hotell i Mosjøen og rusletur i verneverdige Sjøgata, før kryssing av Saltfjellet og Bodø. Studenten hadde fått seg hybel i bufellesskap i gangavstand frå studiestaden på Mørkved. Etter ein del turar til Jysk som ligg strategisk til for studentane (i mangel av IKEA) kom ein del tilskot frå oss på plass på den beskjedne, men heilt greie hybelen.

Før turen gjekk vidare nordover nytta eg høvet til å dyrke mi veksande historiske interesse. Turen gjekk til det flunkande nye jektefartsmuseet som ligg vakkert til ved Bodøsjøen. Eg har fordjupa meg litt i innvandringshistoria til bygdene i indre Troms og då dukkar spørsmålet opp om korleis dei reiste nordover. Dei måtte sjølvsagt også nytte sjøvegen delar av den lange vegen. Rundt 1800 fanst verken rutebåtar eller dampskip. Løysinga var leilegheitsskyss med jekter som frakta fisk og andre varer. Ein kan jo prøve å førestille seg komforten ombord.  Eit interessant og gjevande museumsbesøk var det (sjå bilete under).

 Turar i skog og mark og by

Men turen stoppa ikkje i Bodø. Målet var som vanleg sekundærbustaden i Sundlia i Bardu. Der er mykje å ta seg til både ute og inne. Vi starta ute, engstelege for at vi ikkje skulle få ta del i moltehausten, men myrene i vårt vante fjell leverte likevel. Også i blåbærskogen var mykje å hente, og jamen rakk vi så vidt tyttebæra også. Ein kan meine mykje om landskapsinngrep og kraftliner gjennom dalføret i Nedre Bardu, men dei skaffar i alle fall meir lys og rom for tyttebæra. Så no er vi vel forsynte med bær. Og for ein fryd å plukke tyttebær på tørre og fine rabbar, mot det vi er vane med frå myrene rundt hytta på Reksteren, der bæra må gravast fram på høge grastuer mens ein snublar seg fram i djupe blauthol. Og så måtte plukke av seg flått når ein kom i hus!

Nokre «nye» fjellturar var det òg, til Matfjellet som ligg i nabokommunen Sørreisa, og til nærområdet Johaugen på austsida av Barduelva, der det er merka turløype i regi av Midt-Troms friluftsråd.

Ein kjapp Tromsøtur for å helse på familie og vener, og hyggeleg besøk i Sundlia frå utflytta studievener var stort sett einaste sosiale omgangen denne gongen. I Tromsø vart det museumsbesøk for å sjå på den flotte nye utstillinga «Tellus» om jordas historie. På veg til Tromsø kan ein passere «Olsborg stasjon» i Målselv. Her har jernbaneforkjemparen Hilde Sagland bygd seg ein stasjon i hagen. At Nord-Norge ikkje får ta del i infrastruktur som andre landsdelar tar som ein selvfølgje, er berre ein av grunnane til opprøret i nord, som ga seg utslag i valresultatet nyleg.

Oppussing og rydding

No tok vi fatt på det som skulle bli eit meir omfattande prosjekt enn vi hadde tenkt oss på førehand. På eine soverommet – bror min sitt gamle rom – hadde vi registrert at malinga på enkelte stader losna i store flak. Noko måtte gjerast. Det var lettare sagt enn gjort. Først etter fleire forsøk fekk vi ny maling til å feste seg på underlaget. Det vart bra til slutt. Faktisk vart eg veldig nøgd. Mi gamle barneseng fekk plass i hjørnet, den gamle gyngestolen vart henta hit, eit gammalt bord malt. «Dallen» (trebutten) frå oldeforeldra i Sollia fekk plass. Ting som har plass både i mi og andre si historie, verdifulle i all si enkelheit.

På dette rommet sto det fleire kartongar med vekeblad, omlag tretti årgangar med «Familien», frå tidleg 80-tal til 2012, samt mange eksemplar av Norsk Ukeblad, Hjemmet og Allers. Det vil seie rundt rekna mellom 1500 og 2000 eksemplar.  Det som kjenneteiknar bladet Familien (som i gamle dagar heitte Kristen ungdom), er – forutan det kristne grunnsynet – at kvart blad inneheld ei mengd oppskrifter, særleg på handarbeid av ulike slag. Mor mi var ikkje den som kasta slike skattar! Her er verkeleg utruleg mykje å hente for dei fingernemme. Men kva i alle dagar skal ein gjera? Eg har to hus med fulle skuffer og skap, og i staden for å bruke resten av mi levetid på hekling og strikking har eg valgt skriving som hobby. Vil eg ha eit handarbeid mellom hendene finn eg nok noko på nettet!

Eg tok meg tid til å skumme gjennom dei fleste årgangane for å sjå om her var gullkorn verd å gøyme på. Eg har lagt nokre blad til sides, resten gjekk den bokstaveleg talt tunge vegen til papirkonteinaren. No er det ikkje berre handarbeid som kan fange interessen i gamle vekeblad. Dei speglar tida og gjennom tre tiår er det ikkje lite som har endra seg når det gjeld synet på kvinna og hennar oppgåver i heim og samfunn. Sjølv i eit kristeleg blad som Familien er mykje endra i så måte. Alle desse årgangane kunne nok vore råstoff for avhandlingar, men no er det for seint. Ein kan jo ikkje påta seg for mykje arkivansvar, kva har ein Nasjonalbiblioteket og Arkivverket for?

Eg nemnde over at eg har skap og skuffer fulle. I huset i Sundlia især er det heklebrikkar i hopetal. Mor mi produserte noko, men det meste er truleg gåver frå andre sine flittige hender, ja, sjølv eg har nok bidratt!  Kor mange tankar er vel ikkje tenkt mens heklenåla gjekk! Handarbeid er utmerka meditasjon, når ein vel å merke er blitt førtruleg med teknikkane. I respekt for dei flittige hendene kom eg til at eg skulle hente fram noko av det som ligg gøymt i skuffene. Heime i Bergen er huset nokså strippa for slikt, men i Sundlia køyrer eg meir retro-stil. Så på det nyoppussa rommet har eg no plassert heklebrikkar på ulike stader, og putene som var overtallige og gøymt på roterommet fekk igjen vise seg fram. Slik blir det både gjenbruk og heider til dei som har stått for produksjonen.

Så bar det etter kvart sørover igjen, på E6 til Fauske med avstikkar til Bodø for å sjekke korleis det sto til med studenten. Han hadde funne seg godt til rette. Vi valgte å ta til Sverige før Saltfjellet, gjennom Lappland i haustfargar og vidare gjennom endelause folketomme strøk i Jämtland. Så meir folksamt etter kvart i Östersund og Åre og Storlien og Trondheim. Gjennom fagre Stryn, Sunnfjord og Sogn med plommer til sals i vegkanten, gjennom Nordhordland før framme i Bergen. Vestlandet viste seg frå si beste side i strålande sol. Vi rakk heim før valdagen. No ventar vi i spenning på kva konstellasjoner som blir resultatet av valet. Uansett er det hausten vi har framfor oss no.

 

 

 

 

Vintervåren

Det vårast i landet. Dagane er blitt lange. Ut i april er vi komne, og sørpå har dei tatt på seg småsko og sit ute i sola og ser på påskeliljene mens dei leskar strupen. Den blide værmeldarmannen på NRK TV kan fortelje at det i år har vore mykje nedbør i Nord-Norge, meir enn vanleg. Han lyg ikkje. Og folk her lokalt har aldri sett maken til snøfall. Eg har forresten sjekka vêrstatistikken for Nord-Norge frå år 1900. Tendensen er meir nedbør vinter og vår, med høgare gjennomsnittstemperatur. Les gjerne klimaprofilen for Troms om kva vi har i vente.

Det kan vere keisamt å høyre vêrprat. På den andre sida er det knapt noko som er så kontaktskapande. Særleg når vêret er så utfordrande som i år her i nord. Og då dreier praten seg altså om snømengdene og den arbeidsinnsatsen som må til for ikkje å snø inne. Men eg skal ikkje tvære dette ut. Eg skal berre gi eit lite hint om korleis vi har det og har hatt det sidan vi forlot Bergen for to veker sidan, i håp om mange fine skiturar, slik det har brukt å vere tidlegare år. Fram til no har det blitt éin skitur på meg, til Kampenhytta, på ein dag med solgløtt og bra føre. Men det var før det verste snøfallet i manns minne i forrige veke.

3CB6D578-9AA1-412B-959C-63CAE45B6E4E

Det vart etter kvart heilt surrealistisk. Då vi gløtta på ytterdøra laurdag kveld før vi skulle gå til ro, viste det seg at snøen låg oppetter døra og dei fire trappetrinna opp dit var forsvunne under snømassane. No har vi heldigvis naboar med maskinpark som kan handtere snøfall, det er berre å takke for at nabo Tor tar oppkøyrselen heilt ubeden! Det blir høge brøytekanter etter kvart.  I tillegg kjem jo brøytarane på oppdrag frå Mesta og forsyner hagen med snø frå gang- og sykkelvegen. Og det er ikkje akkurat rein og kvit snø. Eg måtte ut og kjefte ein dag. Køyraren murra litt men gjekk etter kvart med på å lempe noko på andre sida av E6. Men det blir effektiv støyskjerming av slikt. No høyrer vi ikkje lenger tungtrafikken som elles dundrar forbi. Når folk passerer ser vi berre hovudplagga som glir forbi.  Til våren, etter tininga, er det vel berre å plukke opp restane av buskene som for nokre år sidan vart planta som hekk mot vegen.

EF250213-CD40-42ED-9AF5-3298CE795428
Kampenhytta – min einaste skitur så langt.

Alt dette snøfallet fører sjølvsagt til skredfare. Ein ung skuterkøyrar frå nabobygda omkom for nokre dagar sidan i ei område som av lokale folk ikkje har vore vurdert som farleg. Så ein lyt vere på vakt. I dag ventar eg tilbake sambuar og kompisane sørfrå som har vore på langtur i Dividalen, vonleg i god behald.

4F92CA1B-90C0-465C-9043-71E5FA7936B9
Vakkert blir det av all snøen.

5B17219E-E7C7-4FDD-92BB-FED3929B94C9.jpeg
Søringar gler seg til skitur i Dividalen.

No, når opphaldet her nærmar seg slutten, ligg det an til godvêr. Sola skin på nysnøen som fall i natt. Det er utsikter for godvêr under Reistadløpet laurdag. Og deretter blir det Vestlandsvår.