På landet i Andalucia

Med nedbørsrekord, på full fart inn i seinhaust og med vinter i sikte må det vere lov å drøyme seg til andre stader. Ofte stoppar det med draumen, men denne gongen, for tre veker sidan, vart det realitet. Plutselig hadde vi bestilt reise til Spania. Vi er ikkje åleine, lik trekkfuglene flyg kvar haust ein bråte pensjonistar same vegen. Men sidan vi likar å tenke på oss sjølv som individualistar og pionerar med sans for reisemål litt utanfor allfarveg, måtte vi jo unngå å hamne i flokken av jamnaldringar og turistflokkar på kyststripa der sør. Så kor skulle vegen gå?

I Andalucia hadde vi vore før, for atten år sidan. Då besøkte vi dei mest kjente byane og attraksjonane. Vi hadde allereie vore i Sevilla, fått med oss moskéen i Córdoba, Alhambra i Granada, Ronda, Gibraltar, og Pico Veleta, nest høgaste fjelltoppen i Sierra Nevada. Så dét var unnagjort. Men vi hadde også vore på turar i flott natur og sett interessante landsbyar i meir avsidesliggande strøk. Vi kunne derfor tenke oss eit gjensyn med desse sidene av regionen. Så vi satsa denne gongen på det rurale Andalucia.

Al-Andalus er det arabiske namnet på dei delane av Iberia som var under muslimsk styre frå 711 til 1492. Det var i Andalucía muslimsk styre varte lengst. I 755 gjekk Abd al-Rahman I i land i Almuñécar og etablerte seg som emir med hovedstad i Córdoba.  Då den kristne kongemakta gjenerobra Spania vart muslimar og jødar fordrivne. Granada, som var den siste muslimske bastionen, fall i 1492.

fullsizeoutput_3c3f
Lecrin-dalføret er midt på kartet. Pinos del Valle er merka av sør for Dúrcal

Valle de Lecrin – Pinos del Valle

AOThpV5TSNaCjeONtxw
Utsikt frå Ermita Cristo del Zapato over Lecrin-dalen med Pinos del Valle i forgrunnen. Beznar-dammen og nabolandsbyar i bakgrunnen. Pinos er delt i øvre og nedre del, med kvar si kyrkje.

Det vart fly til Malaga og ei ei overnatting der, samt besøk på Picasso-museet, før vi i leigebil tok fatt på ein ca halvannan times tur aust- og nordover. Vi hadde bestilt overnatting på to stader vi aldri hadde høyrt om. Først fem netter i landsbyen Pinos del Valle i Lecrin-dalen, deretter tre netter i Almunecar ved kysten, på strekninga kalla Costa Tropical eller Costa Granada. I Lecrin-dalen finn vi opptil fleire av dei «kvite byane» Andalucia er så kjent for. Granada er ikkje langt unna, berre ein halvtime mot nord på den nye motorvegen. Takk vere god tilgang på vatn er landskapet grønt og frodig. Her blir dyrka mange slag frukt, nøtter, mandlar og oliven, og dette dominerer kulturlandskapet. Vintrane kan vere kalde her ved porten til Sierra Nevada, sist vinter ned mot 9 minus i Pinos fekk vi høyre. Pinos ligg 700 moh.

mapa.jpg
Valle de Lecrin – Lecrin-dalen

Lecrin-dalen tilhøyrer provinsen Granada og har 22 500 innbyggjarar. Som mange andre stader på landsbygda både her og heime flyttar ungdomen til byane mens dei gamle blir att. Fråflytta hus blir til fritidsbustader, eller er til sals. Vi såg mange «Se vende» skilt. I Pinos går det buss berre to gonger dagleg, dette betyr at folk er avhengige av privatbil, sjølv om gater og smau i desse gamle byane på langt nær er tilpassa biltrafikk.

Det var full klaff med val av overnattingsstad. Her har Anne frå Nederland og Martin frå England i eitt års tid drive bed and breakfast i Casa Aire de Lecrin, ei nydeleg restaurert og smakfullt møblert gamal bygning. Svært hyggelig og hjelpsamt vertskap, inkludert dei tre sjarmerande huskattane som held gjestane med selskap når dei (kattane) er i humør til det.

Første kvelden i Pinos tok vi turen til kafeen Venecia, einaste serveringsstad i landsbyen. Her får ein drikke, tapas og ein enkel dagens rett, alt etter kva verten finn på den dagen. Det er dette som er treffstaden, både for lokalbefolkninga og dei som måtte komme utanfrå. Vi såg svært få andre turistar. Truleg er det fleire å sjå andre tider på året. Sierra Nevada er snøsikker og trekker skituristar også til Pinos i vintersesongen.

Dagen etter var det ut på tur, ein time i siksak på grei turveg opp fjellsida til Ermita Cristo del Zapato på 1000 moh med flott utsikt. Det er elles plenty med turmulegheiter i nærområdet.

Gorafe

Eg hadde på førehand googla meg fram til ein stad som fanga min interesse. Forutan i geografi har eg ein smule fagleg bakgrunn i arkeologi, og område som kombinerer interessant natur og forhistorie oppsøker eg svært gjerne.  I eit dalsøkk ein times køyring nordaust for Granada ligg landsbyen Gorafe. Byen ligg i eit vakkert canyon-landskap, men framfor alt finn ein her ein av dei største konsentrasjonene av førhistoriske gravfelt i heile Europa.

EF9BB272-2FB0-4517-8928-EB3FD32CD370
Gorafe med omgjevnader

Her er det oppretta ein megalittpark (megalitt = stor stein) som inneheld gravkonstruksjonar (dolmener eller dysser), 240 i alt, frå yngre steinalder/bronsealder. I tillegg er her holer i fjellsidene som både har vore bustader og etter soga også tilfluktsstad for araberane då dei vart jaga ut under gjenerobringa på slutten av 1400-talet. Den dag i dag er det bustader inngravd i fjellet, nokre av desse kan leigast.

Byen har eit informasjonssenter av nyare dato, men dette var stengt. Truleg var dette på grunn av siestaen som bl.a. har som resultat at det ingen stader er muleg å få seg middag mellom klokka 16 og 20, det gjeld alle landsbyane vi besøkte. Dei lokale sørger for å få i seg dagens hovedmåltid tidleg på dagen, noko vi også gjekk over til. Går ein ut om kvelden for å ta eit glas får ein likevel eit fat med litt tapas å bite i. I Gorafe fekk vi oss ein god og rikeleg lunsj på det beskjedne lille gjestgjevariet. Vi hadde verkeleg kjensla av å vere avsides og åleine turistar denne dagen.

Vi tok ein tur opp i fjellsida, her går sti til det som skulle føre fram til enda fleire gravfelt. Eg snudde ganske snart fordi eg er blitt utruleg pysete i bratte nedoverbakkar med lause småstein (etter to tidlegare fall med brot i arm og handledd). Også min sambuar vendte tilbake etter ei stund utan å ha nådd fram til gravene.

Sjå også Gorafe ørken georute

Las Alpujarras

Regionen Alpujarra ligg i sørskråninga til høgfjellsområdet Sierra Nevada, som i dag er nasjonalpark. Området var i tidlegarere tider bebudd av berberar med røter i Nord-Afrika, og den spesielle byggeskikken her har sitt opphav derifrå. Her ligg tre landsbyar på rad og rekke: Pampineira, Bubión og Capileira, på ca 1200 moh.

Fredsavtalen etter gjenerobringa i 1492 gav den muslimske befolkninga i kongedømmet Granada rett til å leve som før og utøve sin religion, men forsøk på å konvertere dei til katolisismen førte til opprør og borgarkrigar. Den siste braut ut i Alpujarras i 1568.  Under den spanske borgarkrigen 1936-1939 var området hardt råka, og geriljakampar heldt fram her sjølv etter at nasjonalistene hadde gått av med sigeren.

fullsizeoutput_3c46.jpeg
Bubión

Vi var her for 18 år sidan og har sidan ofte hatt i tankane å gjenta besøket. No var vi her, klar for å gjenta rundturen innover dalføret frå Bubión via Capileira. Langs stien er det stadvis tett vegetasjon, mellom anna av ville kastanjetre og bærbusker. Dalen og elva kryssar ein to gonger. Turen var like fin som før, men bakkane var merkeleg nok blitt brattare…

På heimveg hadde vi eit stopp i Lanjaron som er kjent for sine vasskjelder og fontener.

Gjennom frukthager og langs vassvegar

I nabolaget til Pinos del Valle er det meir å finne på. Ei merka turløype går nede i dalen, i frodig landskap, langs vasskanalar og bekkar, gjennom frukthagar med sitrusfrukter, avokado, oliven-, fiken-, valnøtt- og mandeltre. Ein startar frå Melegís (næraste nabolandsby, som også kan skilte med ein OK restaurant) og er innom Restabál, begge idylliske og typiske landsbyar. Etter lunsj i Melegís vart det også ein svipptur til Conchar, ein av dei andre landsbyane i dalen. Apropos restaurant: ein ettermiddag tok vi turen til Nigüelas som ligg i ein sidedal på austsida, ved foten av Sierra Nevada. Torsdagar kan ein nemleg gjere eit kupp og få to pizzaer for ein på «la Tasca»!

Almuñécar

Men no sto Costa Granada, også kalla Costa Tropical, for tur. Ein kan jo ikkje la sjansen gå frå seg til å kjenne litt på Middelhavet når ein er på dei kantar. Som sagt hadde vi sett oss ut Almuñécar – ein by vi aldri hadde høyrt om. Her ved kysten ligg forresten fleire mindre byar som  i alle fall for nordmenn flest er mindre kjent enn andre turistmagnetar på Costa del Sol.

fullsizeoutput_3c49
På gamlevegen ned til kysten

Vertskapet i Pinos oppmoda oss om å velje gamlevegen frå Lecrin-dalen over fjellet, via Otivar og ned til kysten. Denne vegen går over eit relativt aude og forlatt område der størstedelen er naturpark , i skarpe svingar i særs sidebratt terreng. Ingenting for dei som er skeptisk til høgder, men ei oppleving i seg sjølv. Imponerande vegbygging.

hNsgr25rT2uFgCLsQ4jlWg
Utsikt frå borgen San Miguel.

Historisk er Almuñécar meir enn interessant nok. Byen var grunnlagt rundt 800 f.Kr. av fønikarane og fekk namnet Sexi. Etter kvart, rundt år 200 f.Kr., kom romarane som hadde som mål å legge under seg dei fønikiske koloniane i Spania. Byen fekk namnet Firmium Julium Sexi. Her var romersk koloni i ca 700 år. Under det fønikiske styret var det etablert et anlegg for fiskesalting, dette vart videreutvikla av romerane, som også etablerte fleire akvedukter i området for å sikre vassforsyninga. Det romerske imperiet utgjorde ein enorm marknad for fiskeprodukta herfrå. Anlegget vart utgravd på 1970- og 80-tallet og ligg no som ein av byens hovudattraksjonar i Majuelo-parken, der det også er botanisk hage og skulpturpark.

Etter at det vestromerske riket gjekk under på 500-talet, kom ei germansk gruppe – visigoterane – som på mange vis tok opp i seg romersk kultur og språk. Men den 15. august år 755 gjekk prins Ymayyad Abd-al-Rahman i land i byen, og det var starten på den muslimske (mauriske) æraen i Andalucía. Gamlebyen sine gater og bygningar skriv seg i stor grad frå denne tida. I 1492 var det slutt på det muslimske styret, og den katolske kongemakta overtok.

Den andre hovudattraksjonen i byen er borgen San Miguel som vart bygd av romarane ca 100 f.Kr, kraftig utvida av araberne då dei kom til makta og deretter ombygd av dei kristne etter gjenerobringa i 1492.

Rett ved borgen ligg «Cueva de Siete Palacios» (Grotten med de syv palass), som eigentleg er restar etter eit palass frå romertida.  Underleg nok tente dette som sosialbustader fram til 1970-talet. No er det bymuseet som held til der.

Byen er godt forsynt med badestrender og vatnet er turkisblått og reint. Det var god plass på stranda og vatnet hadde perfekt temperatur no i starten av oktober. Den trivelege byen byr på god trim, her er bratte bakkar og trapper og smitt og smau, nett som i Bergen.

Vi budde på Hotel el Palacete del Corregidor som held til i ei ærverdig eldre bygning i gamlebyen. Takterrasse med utsikt, og gyngestol på balkongen!

Etterord

Vi er tilbake i Bergen, der det i skrivande stund har falle over 690 mm nedbør siste 30 døgn. Det er ca 150 mm meir ein gjennomsnittleg årsnedbør for Bardufoss, der eg har min sekundærbustad. Eg er ikkje tilhengar av å fly utanlands i tide og utide, vi har eit klima å ta ansvar for. Weekend-shoppingturar til storbyar held eg meg unna. Men eg meiner at det må vere legitimt for gjennomvåte bergenserar å søke ly ei stund i eit land som i september-oktober har perfekt sommartemperatur for oss nordbuarar!

I dagens Bergens Tidende får eg plutseleg auge på ein annonse for Vitus-reiser, som – tru det eller ei – annonserer for langtidsferie i, ja, nettopp Costa Tropical og Almuñécar. Det var irriterande å sjå at nokon andre allereie hadde oppdaga det eg trudde var eit lite kjent reisemål. Så feil kan ein ta!

Ei veke på 28 grader nord

Eg har i løpet av året skrive mykje om aktivitetar i nord. Det vart ei veke i nord også seinhaustes, men på sørlegare breiddegrader. Vi heiv oss på ein sydentur til Kanariøyene. Det gjeld å ruste seg mot bergensvinteren og kompensere for det som har mangla av godvêr sist sommar. Vi er ikkje åleine om det. Når haustferien for skulane er overstått er det pensjonistane som fyller opp flya til varmare strøk.

fullsizeoutput_36e0
Kart over Tenerife i tysk versjon

Tenerife, denne største og på mange vis mest imponerande og varierte øya i las Canarias har vi vore før. Vi har stor sans for unike Lanzarote, og det er heller ikkje noko i vegen med Gran Canaria. Men Tenerife har alt det dei andre øyene har og meir til. Og for ein pensjonert geograf er øya eit eldorado. Her kan ein studere alle tenkelege aspekt ved dette faget. Dessverre let ikkje dette seg gjere i løpet av ei veke, men stimulerande er det. Berre tenk på alt det varierte ein kan observere langs gradienten frå toppen av Teide (3718 moh) ned til havnivå, gjennom fleire vegetasjons- og klimasoner.

Denne gongen var likevel ikkje solhungeren så stor at vi valgte den meir solsikre sørsida. Det vart den grøne nordsida, som er langt meir interessant. Vi tok sjansen til tross for blanda erfaring med vêret. På tur ein tidlegare tur i februar fekk vi bruk både for ulltrøye og stillongs. For sikkerheits skuld pakka vi kofferten både med ulltøy og regntøy. Det kunne vi spart oss. Temperaturen låg på 25-30 grader og Atlanteren hadde behageleg temperatur. Riktignok med raudt flagg på badestrendene. Det er røffe brenningar på kyststripa i nord. Og det var klårvêr heilt frå hav til fjell. Det vanlege skoddebeltet var vekke.

IMG_4703.JPG
Gateparti i Puerto de la Cruz

Nordsida av Tenerife med hamnebyen Puerto de la Cruz var viktigaste feriemål før sørsida overtok på 60-talet. Los Cristianos og Las Americas i sørvest er solsikre stader for solhungrige frå nord. Til tross for mange ruvande storhotell også i Puerto de la Cruz verkar delar av byen relativt autentisk. Maquinez-gata i vestre bydel er for eksempel ein triveleg stad for lunsj.

Valle de la Orotava

I den breie og fruktbare Orotavadalen ligg plantasjane, åkrane og landsbyane tett i tett, med den historiske La Orotava som viktigaste by. Puerto de la Cruz  var opphavleg etablert som hamneby for la Orotava. Dessverre har vi ikkje gitt oss tid til å utforske denne byen enno. 5473128441_489bc11a2c.jpg

Den folkerike dalen strekkjer seg frå havnivå opp i 2000 moh ved foten av Teide. Området er Tenerifes spiskammers frå gamalt av på grunn av god tilgang på vatn. Før dei spanske erobrarane gjorde sitt inntog på øyene på 1400-talet var området bebudd av guanchar som kalla området Taoro. Tenerife var den siste øya som vart erobra, i 1496. Men i første omgang leid spanjolane eit blodig nederlag nettopp i Orotavadalen, på ein stad som høveleg nok har fått namnet Matanza. Velståande settlarar kom etter kvart og etablerte seg med plantasjar, og det vaks fram eit aristokrati.

Den kjente oppdagaren og geografen Alexander von Humboldt besøkte Tenerife i 1799 og var full av begeistring for området. Han har fått ein statue i Orotavadalen, på Mirador Humboldt som vart opna i 2010. (foto: Tenerife Magazine).

Toscal-Longuera

Vi valgte denne gongen å slå oss ned fire kilometer vest for Puerto de la Cruz, i Toscal-Longuera. Dette er to samanhengande småbyar nær sjøen, i det som også blir kalla La Romantica, rett nedanfor Los Realejos som er tredje største byen i Orotavadalen. Her er det rolegare og turistane få, men vi får alt vi treng. Til tross for at det er lokalbefolkninga som dominerar og ikkje turistane, ligg barane tett i byens to gater. Dette illustrerer vel noko av kulturforskjellen mellom våre to land. Her samlast folk om kvelden – helst mannfolk litt opp i åra, men også foreldre med småungar tar seg gjerne ein tur innom.  Praten går så høglytt av vi som er vant med lågare volum blir litt svett i øyro.

Dessverre er også trafikken tett. Det er mange personbilar og tronge, bratte og einvegskøyrte gater. Tilhøva for fotgjengarane er jamnt over dårlege. Sykle er det ingen som gjer – andre enn dei som utøver sporten og klatrar over fjellovergangane.

fullsizeoutput_36c7.jpeg
El Toscal

Som turistar var det ei interessant oppleving å vere i mindretal. Ingen innkastar utanfor serveringsstadene, inga smisking, ingen som kappa om å kapra oss som kundar. Det var avslappande. Vi fekk så pass lite merksemd at det nesten bikka andre vegen. Kanskje dei klarar seg bra med det lokale kundegrunnlaget? Det verka heller ikkje som om folka her var særleg trente i å kommunisere anna enn på spansk.

El Pino, den næraste restauranten, kunne by på enkel og solid kost og var tydelegvis populær blant lokalbefolkninga. Her fekk vi servert enorme porsjonar av spesialiteten conejo frito (steikt kanin). Vi skvatt litt då dei stakk lighteren bort i ei pølse som brant friskt inntil den var oppløyst og klar til å dyppe brødet i. Potetar utan dikkedarar, ikkje ein gong med sausen mojo som tilbehør, noko vi trudde var obligatorisk på Kanariøyane. Hos Pedro lenger nede i gata fekk vi eit par dagar seinare kyllingporsjonar som til og med overgjekk kaninporsjonane.

IMG_4770.JPG
Solid kost på El Pino.

Vi spanderer eit bilete og litt omtale av Hotel Route Active der vi budde. Frå vår leilegheit hadde vi ikkje sjøutsikt, derimot utsikt oppover mot byen Los Realejos. Midt på biletet ser vi utsiktspunktet El Asomadero, der vi hadde eit stopp på skogsturen. Hotellet ligg i utkanten av Toscal-Longera og er eit veleigna utgangspunkt for vandring på kyststien Rambla Castro. Der er også eit vel utstyrt trimrom, om ein skulle føretrekkje innandørs trim. Det er det forsåvidt ingen grunn til i desse omgjevnadene. Frukostbuffeten var inkludert – og førsteklasses.

Hotellet hadde i hovudsak ganske stillfarande skandinaviske og nordeuropeiske gjestar. Innreiinga var også tilpassa dette segmentet, nyoppussa med IKEA-møblar og moderne design. Same taklampe som på hytta vår, stolar som på kjøkenet heime!

IMG_4766.JPG
Hotell Route Activ – utsikt frå balkongen

Rambla Castro

Rett ned for hotellet ligg kyststien Rambla Castro. Vi tok den i to omgangar: mot vest ein dag og aust til Puerto de la Cruz ein annan. På veg vest passerer vi på bruer over eit par raviner og går elles på god sti. Vi kan sjå ned på ruinane av La Gordejuela, som vart bygd på byrjinga av 1900-talet for å pumpe ferskvatn opp i høgda ved hjelp av den første dampmaskina på Tenerife.

IMG_4621.JPG
La Gordejuela
IMG_4771.JPG
Vandring på Rambla Castro

Vi forlenga turen ned til stranda El Socorro,  ei populær surfestrand med tøffe bølgjer og brenningar. Men stranda er for alle, og held ein seg nær land går det bra. Dei som vågar seg for langt ut blir varsla med fløyta frå vakta.

IMG_4764.JPG
El Socorro

Når ein går stien i austleg retning passerer ein Los Roques og ender ved hotell Maritim, deretter kan ein spasere resten av vegen inn til Puerto de la Cruz. På vegen passerer ein bystranda El Jardin. Puerto de la Cruz er elles kjent for Lago Martinez, saltvassbassenga designa av den kjent arkitekten Cesar Manrique som særleg har sett sitt preg på Lanzarote. Dei har vi ikkje testa.

IMG_4684.JPG
Los Roques på kyststien mot Puerto de la Cruz

 

IMG_4698.JPG
Playa el Jardin – bystranda ved Puerto de la Cruz

På skogstur

Så kom dagen for skogstur opp i høgdene over Orotavadalen. Etter køyring på halsbrekkande bratt veg kjem vi til startpunktet for turen: Mirador Corona. Dette er staden der hangglidarar kastar seg utfor. Vi legg i veg oppover på skogsveg. I starten passerer vi terrassar der ein held på med siste innhaustinga av mais.

IMG_4650.JPG
Siste innsats på maisåkeren.

Teide dukkar fram i synsranda før vi vert omslutta av den tette og frodige laurbærskogen, ein subtropisk skog ein finn i strøk med høg fuktigheit og stabil mild temperatur. Dette er ein urgammel skogstype som finst fleire stader på jorda, bl.a. i Macaronesia, som er namnet på øygruppene i Nord-Atlanteren, deriblant Kanariøyene.

IMG_4776.JPG
På skogstur med Teide i det fjerne. Arbutus Canariensis nede til høgre.

Vi kjem til utsiktspunktet Mirador el Asomadero med fabelaktig utsikt over Orotavadalen. Vassleidningar følgjer stien. Etter kvart som vi stig oppover, blir det innslag av bartre. Vi nærmar oss pinjeskogen som er neste vegetasjonssone før snaufjellet. Men så langt kjem vi ikkje. Vi går og går, i håp om å finne ein plass med utsikt der vi kan nyte vår medbrakte niste. Etter å ha nådd opp i 1480 moh utan den etterlengta utsikten, slår vi oss ned i vegkanten, og etter å ha fortært skivene tar vi fatt på nedturen.

Botanisk interessert som eg er, legg eg merke til fleire tre med klasar av små oransje frukter. Eg tok ikkje sjansen på smaksprøve. Etterpå har eg funne ut at det måtte vere Madrono (Arbutus Canariensis),  jordbærtre heiter det visst på norsk. Altså spiseleg.

IMG_4778.JPG
Utsikt over Orotavadalen frå El Asomadero. Vassrøyr og etepause.

Playa de las Teresitas

Ingen sydentur utan strandliv. På eit tidlegare besøk på Tenerife var vi innom badestranda Las Teresitas eit stykke nordaust for hovudstaden Santa Cruz. Stranda er kunstig og påkosta, med gyllen sand frå Sahara og bølgjebrytar som stenger bølgjene ute. Vi hugsa stranda som innbydande, men no fekk vi lettare sjokk. Her låg nemleg ikkje mindre enn tre boreplattformar i opplag rett utanfor stranda. Fortener framleis stranda å bli kalla Tenerifes vakraste?

IMG_4670.JPG
Las Teresitas oktober 2017

Vi har besøkt Santa Cruz før og prioriterer ikkje byen denne gongen. Det er ein moderne og travel by, med bybane som går til La Laguna. Det var forresten her admiral Nelson mista armen i 1797 under slaget i Santa Cruz der Royal Navy gjekk til angrep.

Anaga

Etter nokre timar på stranda var det på tide å tenke på returen. Vi valgte å køyre på TF-12 via fjellryggen på Anaga-halvøya. Frå San Andres like ved Teresitas svingar vegen seg opp til utsiktspunktet El Bailadero. Vegen følgjer ryggen og ein har fantastisk utsikt til begge sider. Forrige gang vi var her var det skodde og ingen utsikt, ikkje uvanleg på desse kantar. Denne gongen var det full klaff.

Anagafjella dekker mykje av den nordaustlege delen av Tenerife. Her er ein langt unna turistområda. Området er tynt befolka og heile området er landskapsvernområde. Første tanken som slår ein når ein skuar ned på landsbyane på nordsida er «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er i det heile tatt slik at Norge nesten bleiknar i samanlikning, ikkje minst når det gjeld vegbygging. Det går elles turstiar på kryss og tvers i området. Vi må komme tilbake hit seinare.

IMG_4677.JPG
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Anaga, frå El Bailadero mot Taganana

På tilbakevegen passerer vi La Laguna, tidlegare hovudstad, universitetsby og eldste by på øya. Byen er vakker og står på UNESCO si verdsarvliste. Vi har besøkt byen før så vi køyrer forbi. Men før vi kjem så langt har vi på vegen nedover frå fjellet hatt ein liten stopp på Mirador Jardina med flott utsikt vestover, bl.a. over La Laguna.

IMG_4679.JPG
Utsikt mot landsby frå Mirador Jardina

Teide

Ingen tur til Tenerife utan besøk i Teide nasjonalpark. Den majestetiske vulkanen Teide tronar 3718 meter over havet og er Spanias høgaste fjell. I sprekare dagar gjekk vi opp til fots og tok heisen ned. Vi har óg vore på nabofjellet Guajara, og gått rundturen med utgangspunkt frå den velkjente søyleformasjonen ved Roques de Garcia eit par gonger. Denne gongen ville vi prøve noko nytt og bestemte oss for å starte frå El Portillo, med fjellryggen la Fortaleza som mål. Dette er ei av dei godt merka og mykje brukte rutene i nasjonalparken. Og overkommeleg for dei med skrantande kne. El Portillo er innfallsport til nasjonalparken når ein kjem frå nordaust.

IMG_4715.JPG
Start for tur til la Fortaleza. Teide og Montana Blanca i bakgrunnen.

Men til Fortaleza kom vi ikkje. Etter ein kilometer på sti nr. 1 var det stopp. Det viste seg at vi kom i jaktsesongen for steinbukk, som er ein innført og uønska art i parken.  Vi kom på ein av dei tre dagane i veka då alle stiane i nasjonalparken er stengde. Vi hadde håp om at vi i staden kunne ta den vanlege vesle turen med start frå Roques de Garcia. Men nei, etter ein kilometer var også den stengt. Då var det ikkje anna å gjere enn å slå seg ned på lavagrunnen med nista. Det er likevel nok å kvile augene på i desse fasinerande vulkanske omgjevnadene.

IMG_4719.JPG
Rast på lavaen. Toppen på Guajara i bakgrunnen.

Tilbake tar vi den vestlege vegen ut av parken. Her kan vi også sjå Pico Viejo som hadde utbrot i 1798. Vi passerer store område med svart lava og etter kvart dukkar det opp spreidd pinjeskog. Vi passerer Santiago el Teide, som er knutepunkt for veg vestover ut til Teno naturpark med velkjente Masca, sørover til Los Gigantes og altså vegen tilbake til nordsida, der vi undervegs finn vindistriktet rundt Icod de los Vinos.

IMG_4726.JPG
Teide og Pico Viejo frå vest.

I veka etter at vi forlot Tenerife har det vore fleire mindre jordskjelv og dette har skapt frykt for at det snart kjem nye utbrot frå Teide. Siste utbrot var i 1909, så kanskje tida snart er inne.

Garachico

Den idylliske byen Garachico på nordkysten vart råka av vulkanutbrot i 1906 og det som hadde vore ei viktig hamn vart øydelagt. I dag dannar lavaen naturlege basseng, og her er tilrettelagt slik at ein kan ta seg ein dukkert. I området er det også tilrettelagt med diverse trimapparat for seniorar.

IMG_4746.JPG
Lavabasseng i Garachico
IMG_4788.JPG
Glimt frå Garachico – her har ein også tenkt på dei eldre si fysiske helse.

I det grøne og det blå

På denne årstida er det mange vekster som ikkje er i bløming, særleg i Teideområdet og dei meir tørre områda på øya. Vi har vore på den frodige og grøne sida av øya i nord, og her er det ikkje mangel på fargerik og frodig vegetasjon. Det er tilgang på vatn som gjer susen. Bananar er det i lange banar.  Skogane er stort sett grøne heile tida. Det vart ikkje tur i pinjeskogen denne gongen. Den kanariske utgåven av fluffy furuskog er flott.

IMG_4779.JPG
Glimt av kanariske vekster i oktober

Som geograf på tur er det lett å plage seg sjølv med det klassiske spørsmålet: kvifor slik akkurat her? I løpet av ei ferieveke, utan guide og utan nemneverdig kommunikasjon med lokalbefolkninga er det frykteleg mange spørsmål ein ikkje får svar på. Kva med  sysselsetting, næringsutvikling, bustadmarknad, flytting, levekår, miljø, forureining, likestilling? Osv. osv. For mange av oss turistar er slikt heilt i det blå der vi ligg og steiker oss i sola. Det er likevel mykje ein kan finne ut om eit reisemål både før og etter ei reise. Stadene litt utanfor allfarveg er gjerne dei som gir dei beste opplevingane. Men dette er ein balansegang. Til tross for alt det turismen har å seie for økonomien – ønskjer kanskje folk flest å få vere i fred for turistane?

Til slutt legg eg ei lenke til ei britisk nettside om turar til stader litt off the beaten track. Her står også ein del om stadene vi besøkte.

No er det slutt på reisene for ei stund. Eg må i dette som no nærmar seg førjulstid finne anna å skrive om.