Eg er på min vanlege midtvinterstur nordpå. Det vil seie Bardu og Tromsø. Eg må ha ein årleg dose mørketidslys for at alt skal vere på stell.

For å komme seg nordover – og då meiner eg nord for den delen av landet som har alternative transportmiddel som for eksempel jernbane – må ein ta fly. Og dersom ein skal til Bardufoss må ein nytte flyselskapet Norwegian anten ein vil eller ikkje. På denne flyplassen har Norwegian ingen konkurranse. Det må vere god butikk. Passasjergrunnlaget og inntektene på ruta er sikra i og med at all transport av militært personell må fraktast i fly. Då kan dei jo skru opp prisane, staten betaler. Her kjem aldri tilbod om billegturar. Sjølv med såkalla lågpris må ein må ut med minst tre tusenlappar. Det vil seie det same som ein helgetur til, la oss seie, New York.

Joda, utan det militære nærveret hadde nok rutetilbodet vore dårlegare for folk i Midt-Troms. Men ein kan jo spørje om sivil persontransport skal vere på Forsvaret sine premiss? For tru ikkje at sivile får vere med på flybussen mellom Bardufoss og Setermoen. Apartheid? Nei stikkord er anbodskonkurransereglar. Nye reglar for fire år sidan gjorde at det vart eigen flybuss for Forsvaret sitt personell, sivile vart utelukka. For å bøte på dette har det inntil nyleg vore eit privat selskap som tok seg av dei sivile, i ein minibuss parallellt med den store bussen med militært personell – med ledige seter. No har selskapet kasta inn handkledet, dårleg butikk, forståeleg nok. Så om ein ikkje har avtale om henting, vert det taxi eller leigebil. Frå kommunane dette gjaldt vart det kravd at felles transport måtte inn som krav i ny anbodsrunde frå 2018. Det skjedde ikkje.
For å kome seg frå Bergen til Bardufoss må ein via Gardermoen. No er terminalane både på Flesland og Gardermoen kraftig utvida og oppgradert i det siste. Det betyr mange skritt og at ein må ha god tid for å kome seg til utgangen. Ekstra ille er det dersom ein på Gardermoen blir vist til B-utgangen. Dei som har opplevd denne veit at ein må traske gjennom endelause trøystelause ganger i ca 10 minutt for å nå målet. Fasilitetane her er i tillegg ytterst spartanske. Og kva for avgangar er det som havnar her då, tru? Mandag 8. januar var det passasjerane til Bardufoss, Tromsø og Alta (og ein avgang til Stavanger) som hamna på B-laget. Tilfeldig? Neppe!
Av passasjerane ser eg jo at det er folk i sin mest gangføre alder som skal til Bardufoss. Denne gongen var det mest uniformerte ungdommar av begge kjønn som fylte setene. Dessutan svært mange polakkar, desse arbeidsinnvandrarane som held folketalet oppe i distrikta.
Eg får jo fyrt opp mitt distriktspolitiske engasjement kvar gang eg besøker landsdelen. Det er mykje å ergre seg over. I likheit med mange andre i distrikta er eg oppgitt over NRK sitt siste påfunn, å sløyfe kvarteret med distriktssending før Dagsrevyen. No er det tre, som regel identiske fem-minutts innslag tre gonger om kvelden, noko som sjølvsagt utelukkar fordjuping, variasjon og kommentarar.

Men nok klaging no. Det er flott å vere oppe i verkeleg vinter. Nokre skiturar er det blitt, sjølv om føret vart skarpt og utfordrande for litt tilårskomne damer som er redd for brotne bein. At eg no føretrekkjer oppoverbakkar framfor unnabakkar må eg nok tilskrive alderen. Til tross for dette har eg absolutt ikkje noko ønskje om at mi aldersgruppe skal fortene nokon eigen minister, jmf siste tilvekst til regjeringa. Vi må vel jobbe for at alle – uansett livsfase – skal få så gode levekår som mogleg?

Og ein kan kose seg inne med lesestoff. I år har eg lese den prisbeløna «Oppdateringar» av forfattaren Pål Norheim som døde uventa i fjor sommar. Det viste seg at han budde på Eidsvågneset, like i vårt nabolag i Bergen. Ein forfattar som eg ikkje har vore merksam på, han har vore heller anonym hos det breie publikum. Det er alltid fasinerande å lese frå kjente trakter, og for eksempel sjå for seg dei same buss-stoppa som er skildra i boka. Elles har eg lagt bak meg bok nummer 4 i John Michelet sin imponerande serie om «En sjøens helt» og konvoifarten under krigen. Ærleg talt blir det i lengda i overkant maritimt for ein som ikkje er oppflaska med slikt. Eg er av innlands- og småbondeslekt. Men historia til krigsseilarane under krigen er viktig.

Småbondeslekt ja. Ny bygdebok for Bardu er på trappene. Bygdeboknemnda hadde invitert til ein absolutt siste sjekk av opplysningar ein av dei siste kveldane vi var i Bardu. Vi troppa opp på kommunehuset, der inngangspartiet er pryda både av utstoppa bjørn og ulv. Bardu definerer seg jo som «villmarkskommunen». Det blir spennande å sjå det ferdige resultatet av boka. Det var mykje der som var nytt for meg. Nesten alle gardane i bygda vart ramma av tvangsauksjonar tidleg på 1920 -talet. Bankkriser er ikke noko nytt.

Etter kvart skal eg over i meir urbane omgjevnader. Tromsø internasjonale filmfestival – TIFF – ventar. Og det som høyrer til av sosialt liv på gater og i dei talrike utestadene i Nordens Paris.







