Ferdaminne sommaren 2018

No er vi ved vegs ende. Med sommaren altså. Vi har vore på vår årlege biltur nordover. Om lag 400 mil er tilbakelagt i dette lange landet. Litt for langt for dei som har interesser og tilhøyrsle både i nord og sør. Lange etappar langs delvis keisame E6, om ein då ikkje sørger for å ta avstikkarar undervegs.

Trøndelag

Indre Fosen

Det meste fèr vi fort forbi, men eit par stopp blir det jo. I år vart det Indre Fosen i Trøndelag som fekk ein visitt. Nærare bestemt Råkvåg, som har den lengste bryggerekka i Norge utanfor byar. Råkvåg ligg ved Stjørnfjorden, som ein gong var ein av landets beste sildefjordar. Dette skapte arbeidsplassar, ikkje minst for kvinnene. Det var også dei kvinnelege arbeidarane på hermetikkfabrikken som sto for den første streiken på Fosen-halvøya nokonsinne. Bakgrunnen for streiken var at dei fekk mykje mindre betalt enn mennene. Utstillinga på Kulturbrygga illustrerer historia. Det er mykje liv og røre i Råkvåg om sommaren, med sommergjestar som fyller overnattings- og serveringsstader. Sjølv inntok vi eit godt fiskball-måltid her.

Vi stoppa også i Rissa, på staden for Rissa-raset i 1978. I løpet av 45 minutt raste 5–6 millionar kubikkmeter leire ut frå eit område på 330 mål og etterlot ein skredkant på 1,5 kilometer. Femten gårdsbruk, to bustadeigedomar, ei hytte og eit grendehus forsvann heilt eller delvis i leirmassane. Ein person omkom. Skredet førte også til store materielle skader på tettstaden Leira på motsett side av Botnen, då ein tre meter høg tsunami slo inn kort tid etter at hovudskredet gjekk.

Snåsa

Dette var ikkje einaste stoppet i Trøndelag. Vi overnatta på Snåsa hotell, som hadde sine glansdagar i tida då Joralf Gjerstad – «Snåsamannen» – praktiserte sine evner. Det spørs om ikkje botnlina for hotellet kjem til å sjå annleis ut no når han har gitt seg. Men Snåsa, som inngår i det sørsamiske området, er uansett verd eit besøk. Ved Snåsavatnet  finn ein også «Bølareinen«, som er hovudmotiv i eit større helleristningsfelt som ligg nokre hundre meter ovanfor vatnet. Det er berre å forlate E6 og velje austsida av vatnet i staden.

Når det gjeld overnattingar på turen nordover, hoppar eg over Vågåmo og overnattinga på hotellet der. Dit nådde vi etter å ha lagt vegen over Fillefjell og Valdresflya, slik som i fjor. Frå Snåsa bar det strake vegen nordover, og før midnatt same dag kunne vi låse oss inn i min andre bustad i Sundlia i Bardu. Deretter var det som vanleg to-tre dagars innsats med grasklipparen. For her har grasproduksjonen vore normal, i motsetnad til sørpå der tørken har ført til fôrmangel og nødslakt. Eg skal ikkje no ta oppatt mine bekymringar om tilgroinga på bygdene, det har eg ytra meg om tidlegare. Kanskje ei løysing kunne vere å innføre geiter, slik som dei har gjort på byfjella i Bergen? Dei kunne nok hamle opp med gras, ugras og kratt på dei gamle ekrene, både i bratte bakkar og på flatene. Det er mykje ressursar som kunne vore nytta både til landskapspleie og matproduksjon.

Troms

Så gjekk no dagane, det vart stadig varmare inn mot månadsskiftet juli/august. Dag etter dag med temperatur på 30-talet, opp til 33 grader. Høge sommartemperaturar på desse kantar er no ikkje heilt uvanleg når høgtrykket ligg trygt plassert over Kolahalvøya. Men det vart litt spesielt i år. Eg kan forsikre om at vi aldri før har ete frukost ute i hagen, i skuggen. Kven saknar vel Syden då?

IMG_6705.JPG
Barduelva på sitt beste. Istind i bakgrunnen.Barduelva i nedre del, før dammen ved Bardufoss, er flott til padling.

På heimlige trakter blir det helst gjensyn med kjente og kjære turmål. Barduelva, Nessan, Sundlifjellet og Kvilarsteinen, for å nemne noko. Og Målselvfossen saman med våre tyske gjester, som hadde med seg hunden Hoshi på ferie. Besøket vart dessverre litt avkorta på grunn av at Hoshi på grunn av ein sårinfeksjon hadde blitt operert hos dyrlege i Steinkjer, og no var det oppstått litt problem med dette.

fullsizeoutput_3aca.jpeg
Dieter og Martina med bandasjert Hoshi ved Målselvfossen.

Senja

Vi ville jo gjerne vise fram litt meir av landsdelen, og då var Senja eit opplagt val. Temperaturen var stigande. Første stopp på den nasjonale turistvegen på Senja var Ersfjordstranda, som denne dagen var fylt med folk som bada og kosa seg. Her finn vi også den berømte «Gulldassen».

IMG_6733.JPG
Ungdomen leikar seg på beachen i Ersfjord

På den spektakulære rasteplassen Tungeneset tok vi farvel med våre tyske vener.

IMG_6734
Kafferast med bollar på Tungeneset. «Djevelens tanngard» i bakgrunnen.

Ersfjordstranda er ei perle, men det spørs om ikkje ho vert slått av stranda i Bøvær like utanfor Skaland, der vi overnatta. Blikkstille på havet, perfekt for padletur til holmane utanfor Hamn. Ein dag vi ikkje gløymer. Og på tampen av dagen ein visitt til Kråkeslottet, der det i juli var kunstfestival.

Utanfor kyrkja i Skaland står ein byste av Ingrid Bjerkås, Norges første kvinneleg prest, som etter mykje motstand fekk si første stilling som sokneprest i Berg og Torsken. På same plassen står også minnetavle med namn på dei som omkom då fiskebåten «Utvik Senior» forliste i 1978 etter å ha kollidert med eit ukjent fartøy. Det har i årevis vore debatt om kva som eigentleg hendte. Det er no på trappene ei teaterførestilling om hendinga.

Turen gjekk vidare, til Gryllefjord i Torsken for å ta sommerferja over til Andenes. Dette skal jo vere ei opplevingsreise, der ein kanskje til og med kan sjå kval dersom ein er heldig. Ferjestrekket inngår i praksis som del av den nasjonale turistvegen.

På ferjer i Norges land er det vanleg med serveringstilbod, i alle fall dersom turen er av ei viss varighet. Ikkje slik her. På denne 1 time og 40 minutters overfarten var dei fleste utanlandske turistar. Sjølv hadde vi utsett lunsjen denne dagen, i forventing om ein matbit (og svele!) på ferja. Blodsukkeret var derfor på lågt nivå då vi køyrde ombord. Og lunta tilsvarande kort. Eg vart rett og slett rasande og innstilt på betalingsnekt. Ikkje var det reint på toaletta heller.

Ferjeruta, der selskapet Torghatten for tida er konsesjonshavar, er først og framst retta mot turistar. Ein må punge ut ganske mykje for turen. Prisen for bil under 6 m og 1 voksen passasjer er 882 kr. Med billett kjøpt på Troms fylkestrafikk sin app kostar tilsvarande 662 kr. Det er sjølvsagt ingen turistar som har lasta ned appen. Forvirring var det også med betalinga. Det sto eit oppslag om å betale i ei luke som viste seg å vere stengt heilt til siste halvtime av turen. I det heile tatt, dette er dårleg reklame for turist-Norge.

Andøya

Men vi kom no vel fram til Andøya, med overnatting i Aurora gjestehus som held til i eit bygg i den nedlagte militærleiren i Skarsteindalen. Her er det ulike interessante former for etterbruk av bygningsmassen.

Dagen etter vart ein draumedag. 30 plussgrader på Andøya er ikkje kvardagskost. Vi dro til Bleik på vestsida, og la oss til på den fantastiske Bleikstranda. Opphavleg plan om å padle kajakk ut til Bleikøya vart skrinlagt på grunn av litt for mykje vind. Så vi gjekk glipp av nærkontakt med lundefugl og havørn.

Indre Troms

Vi hadde også planar om å utforske øyane utanfor Harstad, men også det vart skrinlagt og vi tok på heimveg. Tropevarmen viste seg å vare i enda fleire dagar. Det vart padletur på Aursfjorden, fjelltur på Myrefjell og strandtur til Fjellfroskvatnet, før det vart regn og torden og temperaturfall til behagelige 20 grader.

36A9A1E1-46E5-43E4-8113-76CB836ADA71.jpeg
På Myrefjell, høgt over Målselv fjell-landsby.
5E234665-A0F7-44F7-A93D-520644CFDFA4.jpeg
Fjellfroskvatnet

No vart det slutt på godvêret for ei stund, og det passa i grunnen bra, for då kunne vi omsider gå i gang med sommarens oppussingsprosjekt, maling av stua. Resultatet er vi vel nøgde med. Sekundærbustaden har no eit diskret retropreg med nokre meir moderne innslag. Min snekkerfar sine møblar er bevart, saman med eit utval av mor sine sofaputer samt familieportrett på veggen, i det vesentlege av besteforeldre- og oldeforeldregenerasjonen. Generasjonane kan også møtast i interiørsamanheng.

Så kom nokre dagar med besøk og bærturar. Vêret tok seg opp til normal og behageleg turtemperatur. Det er ikkje tilfeldig at turane nordover blir lagt til tida då fjellets gull modnast. Ikkje beste moltehausten i år, men rikeleg med blåbær.

På heimveg

Det vart etter kvart på tide å vende nesen sørover igjen. Det vil i år seie E6 utan anna stopp før Trondheim enn overnatting i Mo i Rana. Sjølv om strekningane her ikkje når heilt opp i konkurransen med Lofoten og andre spektakulære område langs Nordlandskysten, er det nok av landskap som kan nytast. Ingen andre stader i landet ser ein slike reinskurte og utsøkt modellerte fjellsider. Og frå ferja Bognes – Skarberget kan ein innover mot Tysfjord også sjå Stetind, kåra til Norges nasjonalfjell. Kråkmoberget er eit anna ikonisk fjell langs vegen.

Trondheim

Den 17. august var vi inviterte til doktordisputas og påfølgjande middag i Trondheim for min nevø som har fått utdelt gode matematikkgener. For min sambuar vart det også gjensyn med tidlegare studiestad, for meg var det første besøk på Gløshaugen der Norges teknisk-vitenskapelege universitet NTNU held til. Prøveførelesinga med tema «Deep learning» (stikkord maskinlæring/kunstig intelligens) og disputasen om doktoravhandlinga med tittel «Discrete gradient methods in image processing and partial differential equations on moving meshes» gjekk sjølvsagt milevis over hovudet på dei fleste av oss familiemedlemene. Men vi fekk i det minste innblikk i korleis dette kan anvendast. Mellom anna kan metoden brukast til å fylle inn ufullstendige bilete. Eit konkret eksempel er korleis det litt sundrivne gamle biletet av min mors sitt yndlingssøskenbarn kunne reparerast!

I trappeoppgangen i elektrobygget der disputasen fann stad er det eit veggmaleri som nok illustrerer den historiske mannsdominansen ved denne institusjonen. Dette har betra seg, men i realfaga er kvinner framleis i mindretal.

Vi hadde eit ærend i Oslo og dermed vart det ein ny variant sørover, til Røros og vidare gjennom Østerdalen, der vi denne gongen ikkje stoppa på Tynset, der mykje av slekta stammar frå. Frå Oslo nøyer eg meg med eit bilete frå Akerselva, som også ser ut til å vere i bruk til kajakkpadling. Etter ein dag i Oslo var det rett heim til Bergen over Hardangervidda.

Denne oppsummeringa av sommarens opplevingar inneheld hummer og kanari. Men slik er det no både med sommaren og livet forøvrig. Når eg no som pensjonist ikkje vender tilbake frå ferie til jobb slik som før, må eg nesten innrømme at eg får eit snev av limbo-kjensle. Men dagane er ikkje så vanskeleg å fylle likevel, heldigvis. Og når det no ikkje blir reiseblogg på ei stund, kjem eg nok til å snevre inn temaene.

 

Ha det på badet

Den tidlegare omtalte renoveringa av badet er no til ende. I halvannan månad har snekkar, murar, elektrikar og rørleggjar vore i aktivitet. Vi har hatt unntakstilstand i heimen, og har opphaldt oss mykje i kjellaretasjen.  Det kjennest bra å komme seg opp i lyset igjen. Det er jo vår.

Dei grunnleggjande endringane kom raskt på plass, bortsett frå eit par dagars utsetting på grunn av golvfliser som var forseinka frå leverandør. Elles har det vore imponerande koordinering og god framdrift frå alle. Dei ulike handverkarane har sprunge opp og ned trappene i høgt tempo. Dei skulle knapt trenge noko ekstra trening til Stolzen til hausten, om dei no skulle ha ha interesse av det.  Og arbeidet er prikkfritt utført.

Det rota seg likevel litt til no i førkonfirmasjonstida. Konfirmasjon er – forutan å vere markør for mykje anna som skal visast fram – også milepel for fornyingar i heimen. Nye kjøkken og bad er vanlege prosjekt. Dermed kom vi i konkurranse med stressa familiar som måtte kome i mål før den store dagen. Og dette auka stressnivået hos handverkarane, som likevel sto han av på tilfredsstillande vis, sjølv om progresjonen i sluttfasen ikkje gjekk heilt etter planen.

For djevelen sitt som kjent i detaljane. Vi har – i tråd med dagens standard – toalett med innebygd sisterne, flislagt på utsida og med kantlister.  Akkurat der stoppa det litt opp, og først i går fekk muraren på plass dei to små hjørnestykkene som mangla på kantlistene. Desse bagatellene viste seg å vere meir  komplisert å få fiksa enn ein skulle tru. Det viste seg også at det måtte til ein del prøving og feiling før elektrikaren fekk skaffa riktig  vifte. Rett etter at muraren gjekk ut døra, var snekkaren innom igjen for å fikse på ein del småting som verken vi eller han var heilt nøgd med. Varmekablane i golvet kan vi ikkje sette på før om to veker. Så alt tar den tida det tar, og litt til. Det er no elles god mentalhygiene å få testa tolmodet sitt.

Så no har vi sagt takk og ha det til alle dei flinke fagfolka.  Alt er klart!  Og då kan eg vel nesten ikkje nekte lesarane eit lite innsyn i korleis det er blitt:

IMG_3409

Inspirasjon frå Sveits

Ikkje alle vil synes at det er riktig med mørke vegger og kvitt golv – dei fleste vil gjerne ha det motsett. Smaken på det dunkle fekk eg allereie då eg på ein studietur til Sveits i 2005 fekk høve til å besøke kurbadet Therme Vals, som er utforma av den kjente sveitsiske arkitekten Peter Zumthor. Det var ei spesiell og ytterst behageleg oppleving å bade i desse omgjevnadene.  Anlegget ligg i kommunen Vals i kantonen Graubünden. Det var ferdigstilt i 1996 og vart freda to år seinare.

therme-1024x732
Therme Vals

Meir om Therme Vals

Romersk badekultur

Opp gjennom historia er det fleire som har hatt det fint på badet. Dei gamle romarane for eksempel. Nymotens offentlege og private bad kan knapt måle seg med keiser Caracallas termer i Roma. Eg har sjølv vore og sett ruinane, som er ein kjent attraksjon. Badet var bygd på den tida då Caracalla (188–217) var keiser. Anlegget ble påbegynt i 211 og stod ferdig i 217, det året Caracalla vart drepen.

Dette var et offentleg bad,  for vanlege romarar, kvinner og menn. Det var tre hovudbad: frigidarium (kaldt), caldarium (varmt) og tepidarium (lunkent).  Området inneholdt også parkar, museum og bibliotek. Eit anlegg for det utvida kulturbegrepet, med andre ord.

Meir om romerske bad

Meir om Caracallas termer

IMG_3411.JPG
Caracallas termer slik anlegget kan ha sett ut, samt mosaikk og fliser

I antikkens Roma var det slavar som sto for byggearbeid. Badeanlegga er nok resultat av slavearbeid. På apostelen Paulus’ tid var kanskje halvparten av befolkninga i Roma slavar.  Det var vanleg at krigsfangar vart brukt som slaver, så Romas umettelege behov for fleire slavar må ha vore ein sterk motivasjon til å fortsette å krige.

Sats på fagfolk

I dag er slaveriet avskaffa. Det er ikkje dermed sagt at alt tåler dagens lys i byggebransjen anno 2017. EØS-avtalen har opna for arbeidsinnvandring og mange har fått badet sitt pussa opp av handverkarar frå Aust-Europa. Dei fleste av desse er dyktige fagfolk. Men det finst også useriøse aktørar som utnyttar og underbetaler arbeidsfolk, og svart arbeid er ikkje uvanleg. Ikkje sjeldan høyrer vi skrekkhistoriar om folk som har kasta bort pengar på elendig utført arbeid. Spesielt kritisk er dette i våtrom. Det er då som regel ufaglærte som har vore inne i biletet.

Ein bør tenke seg om før ein slår til på billegaste tilbodet. Det er ikkje fritt for at det er ein del cowboyar i bransjen. Det svarar seg å bruke eit velrenommert firma, der ein på førehand kan drøfte løysingar med erfarne fagfolk, og som tar ansvar for å koordinere  dei ulike prosessane slik at alt glir mest mogleg saumlaust.  Eit ekstra pluss er det om dei tar inn lærlingar og på den måten tar samfunnsansvar.

Gode fagfolk kan ikkje overvurderast. Mange av oss er glade amatørar som set i gang med svære oppussingsprosjekt i eigen regi. Ikkje alltid med hell. Joda, det er bra å gjere ting sjølv. Men ein bør kjenne si begrensing, og til mange oppgåver bør ein absolutt bruke dei som kan faget sitt.

Plan- og bygningsloven set krav til at det blir nytta fagkyndig personell for oppføring, reparasjon og vedlikehald av tekniske installasjonar. Krav og reglar finn ein i Byggteknisk forskrift (TEK10) §13-20.

Kompetansesjekk

Fagrådet for våtrom

Murmestere

Kompetanse i fagutdanning

Ja, vi treng solide og kompetente fagfolk som har skikkelege lønns- og arbeidsforhold. Og då må det sytast for at det blir utdanna nok fagfolk også i byggebransjen. I den seinare tid har det vore nedgang i søknader til yrkesfaga i den vidaregåande skulen, og det er også mangel på lærlingplassar.

Vi lever i omskiftelege tider, med krav til omstilling særleg innan dei oljerelaterte næringane.  Også byggebransjen er påverka av konjunkturane. Men det vil likevel alltid vere bruk for kompetente tømrarar, rørleggjarar, murarar og elektrikarar.

I regi av Hordaland fylkeskommune er det for tida på høyring ein Regional plan for kompetanse og arbeidskraft.  Planen har fokus på kompetanseutvikling og kunnskapsproduksjon som svar på dei samfunnsmessige endringane. Det er vist til dei store endringsdrivarane som globalisering, eldrebølgja, det grøne skiftet og automatisering og robotisering. Overordna mål er «Betre balanse mellom tilbod og etterspurnad etter kompetanse og arbeidskraft i Hordaland gjennom eit forpliktande samarbeid mellom næringslivet, offentleg sektor og utdanningsaktørane». Det er eit  gjennomgåande krav at det er arbeidslivet sine behov som skal leggjast til grunn.

Fag- og yrkesopplæringa har ikkje fått nokon dominerande plass i høyringsforslaget, men i kapittelet om dimensjonering av fag- og yrkesopplæring vert sett opp følgjande delmål:

  • Alle kvalifiserte søkjarar skal få tilbod om læreplass ved at partane i arbeidslivet og fylkeskommunen forpliktar seg til å gjere fag- og yrkesopplæringa meir føreseieleg.
  • Betre samarbeid mellom dei vidaregåande skulane og arbeidslivet lokalt slik at talet på elevplassar samsvarer med talet på læreplassar.
  • Auka opplæringskapasitet i arbeidslivet ved å få fleire bedrifter til å bli lærebedrifter

Det er berre å krysse fingrane for at fagutdanninga får den plass og status den fortener.

Eg ser at eg har femna vidt denne gongen. Med utgangspunkt i ein meir eller mindre triviell kvardag er det utruleg kor langt ut på viddene ein kan hamne. Eg likar å sjå både til sides, bakover og framover når eg skriv, og framtidige innlegg blir nok også prega av det. Dei som ventar seg ein interiørblogg får heller søke andre kjelder!

Tid for hjem 2: tidsreise i toppetasjen

Større prosjekt i heimen skaper kjedereaksjonar. I går morges kom det ein lystig og morgonfrisk gjeng: røyrleggjar, elektrikar, tømrar, murar.  Særleg tømraren – med si muntre plystring – minna meg om mine heltar frå TV-programmet «Tid for hjem». Alle desse skal i gang med å legge grunnlaget for at vi om nokre veker skal få eit tidsriktig bad etter 2017-standard.

Men for at alle desse skal kunne sette i gang med sitt måtte huseigarane gjere grundige førebuingar. Og då snakkar vi ikkje berre om veker med planlegging og funderingar om form og farge, innhenting av prisar og avtale med firma. Eg er no oppdatert på baderomstrendar og kva som finst på markedet. Kan nesten starte som konsulent på feltet.

IMG_3225.JPG
Badet etter to dagars omgang med meisel

Tilgang til røyrsystemet i huset ligg i loftsbod og kjellarbod. Desse bodene har lenge vore ein skamplett i heimen. Altså måtte dei ryddast for å skaffe passasje. Og det er no gjort. Det har tatt dagar med hardt arbeid. Noko har vore reint kroppsarbeid, noko har vore transportarbeid, noko har vore innkjøp. I loftsboden har nye transparente lagringskassar på hjul erstatta  pappkartongane. Boss er frakta i fleire omgangar til miljøstasjon. No er det fri passasje og (nesten) orden i sakene.

IMG_3187
Boss på si siste reis til miljøstasjon

Men ryddeprosjekt fører også med seg ulike tankeprosessar. Dei har mykje til felles med arkeologiske utgravingar og registrering av artefakter. Her er mykje å ta stilling til: kva kan kasserast, kva skal takast vare på, kva kriterier skal ein nytte for bevaring? Kan  noko gjenbrukast? Ikkje alt er rein tankeverksemd heller. Vi snakkar jo her om heilt personlege ting, som har minner og dermed kjensler knytta til seg. Rydding er å ta farvel med fortida. Altså er det duka for sentimentale stunder.

Når det gjeld orden, og mitt forhold  til ting generelt, er eg ein splitta person.  Eg likar å ha det ryddig, men mislikar å rydde. Eg ønskjer å ta vare på det som kan fortelje om fortida, samtidig som at eg har skremmande lett for å legge ting bak meg. Eg liker fine og gode ting, men vil ikkje ha for mange av dei. Det er ikkje lett.

Farvel til heimesaumen

Det meste av minnestoffet var å finne i loftsboden. Gjensyn med nedpakka baby- og barneklede framkallar kjensler.  Gamle pysjar manar fram bilete av femåringen som var raus med godnattklemmane.  Ei tid som aldri kjem tilbake. Ungar har det med å skape seg om til heilt andre vesen, på godt og vondt. Gjennomgangen av kleda endte med at det meste gjekk i bosset, det var ikkje i ei forfatning som gjorde det eigna til gjenbruk. Men eg gjorde visse unntak, slik at det no er lagra eit representativt utval.  Frå før vart brukte klede også gitt til Fretex og til «Slumsøstrene», der ein før jul tidlegare kunne legge ein sekk med klede under julegrana på Torgallmenningen. Desse vart så delt ut til trengande. Det er det no slutt på. Det er blitt for mange som forsyner seg direkte.

IMG_3183.JPG
Det var ein gong

Heimesydde overallar og heimestrikka gensarar er ei påminning om ei tid der heimesaum var standard.  Symaskina – ein avansert Husqvarnamodell – fekk eg i gave frå foreldra mine tidleg på 70-talet. Den avløyste den svarte gamle handsveiva Singermaskina, og var i flittig bruk heilt fram til 80-talet.  Vekeblada frå den tida strutta av oppskrifter og mønsterark. Etter kvart overtok ferdigsydde og billege klede frå lavkostland, noko som tok knekken både på heimesaum og heimlege tekstilbedrifter.

Eg har tatt vare på ein del vellukka heimesydde eksemplar. Blant anna nokre usedvanleg forseggjorte snekkarbukser. Har eg verkeleg hatt tolmod, flid og handlag til dette? Men nød lærer nøgen kvinde at spinde, som det heiter. Eg sydde også min eigen garderobe stort sett. Alle gjekk forresten i heimesydde fløyelsbukser med sleng på 70-talet.

Av det som no gjekk i Fretex-konteinaren var også eit par så å seie ubrukte bieksoar. Desse «samestøvlettane» i lysebrunt skinn var ein del av uniforma på 70-talet, saman med Fanajakke, fjellanorakk og ofte med Palestinaskjerf i tillegg.  Dessverre viste dette fottøyet seg å være totalt ueigna i Bergensvintrane.

Kunstløpskeisene frå ein barfrostvinter på 80-talet,  brukt kun éin gong, på Langevatnet i Åsane, har eg enno ikkje lokalisert. Dei ligg truleg ein stad under vesker og koffertar som enno ikkje er komne på geledd i boden.

Gjenbruk og gløymsle

Loftsboden kunne også by på restegarn i overraskande mengder, etter mange års aktivitet med strikkepinnane. Ikkje så mykje frå dei siste 10-15 åra riktignok. Eg trudde eg hadde kontroll på alt av restegarn, men her dukka det opp meir. Har eg verkeleg gjennomført så mange strikkeprosjekt?  Eller – nei, alle er faktisk ikkje gjennomførte. Også tidlegare har eg oppdaga halvgjorte strikketøy som eg i ettertid anten har fullført eller transformert til pute. Men no dukka det forsyne meg opp eit strikketøy der heile bolen var ferdig – til og med i eit temmeleg avansert strikkemønster. Så har eg tydelegvis gått trøytt og lagt det til side utan å begynne på ermene. Dette skulle bli ein kvit Aran-genser (sjå biletet under). Korleis er det mogleg å gløyme/fortrenge slikt? Hjernen er og blir eit mysterium. Eg kjem nok ikkje til å fullføre dette. Blir det ny pute tru?

IMG_3224.JPG
Den kvite ventar på å bli til noko. Den raude skulle bli jakke, men er blitt sofapute

Eg har lenge hatt planar om å strikke ein restegarnsgenser til meg sjølv. Ein del av restegarnet  besto av mohairgarn frå 80-90 talet, då fargerike og breiskuldra mohairgenserar var på moten. Denne planen har eg no faktisk nettopp realisert. Eg har vore i ei strikkeboble i eit par månader no, med tre genserar som resultat – to av desse med garn frå min nye favoritt Hillesvåg ullvarefabrikk, den tredje altså av restegarn.

IMG_3195.JPG
Restegarnsgenseren

I tidlegare generasjonar, ja, også då eg vaks opp, vart avlagte klede tatt vare på. Dei skulle klippast opp i remser (mattefiller) og vevast til filleryer. Eg likar å tenke på at eg ved å bruke restegarn bevarar denne tradisjonen.

Det er muleg at eg no, når eg ikkje lenger har jobben å gå til, har latt kompenserande aktivitet ta litt overhand. I så fall er eg sikkert arveleg belasta. Mor mi hadde, sjølv i langt framskriden alder, ein virketrang som førte til at ho aldri hadde samvit til å sitte i ro. Kanskje dette har noko å gjere med sosiologen Max Weber si tese om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.  Ei av mine stammødre utvandra frå Oppdal til Målselv, i følgje med Hans Nielsen Hauge, som forutan å vere lekpredikant var industrigründer og forkjempar for flid og praktisk arbeid. Eg har høyrt at han strikka mens han var ute på sine vandringar.

Glimt frå studentlivet

Boden inneheld også kartongar med diverse uspesifisert innhald frå studietida ved  samfunnsvitenskapeleg fakultet ved Universitetet i Bergen på 70-talet. Her fann eg mellom anna nokre eksemplar av studentavisen StudVest frå 1975-76,  stensilar med pensumlitteratur, notatar og eksamensoppgåver.

IMG_3226.JPG
Diverse frå studietida.

Studentavisa er prega av ei tid med brennande politisk engasjement på mange felt, og med steile frontar. Eit raskt blikk på eit tilfeldig utval av pensum tyder på at mange tema er høgst relevant i dagens samfunnsplanlegging – stikkord regionalisering, distriktsutbygging, gettofisering og aldring.  Og eg ser tydeleg at eg – utan heilt å vite det den gongen, utdanna meg til ein jobb på regionalavdelinga i fylkeskommunen. Elles er nok revolusjonens røyst stilna i dagens studentaviser.

Ryddinga er ikkje heilt avslutta enno. Det kan altså dukke opp meir som stimulerer til aktivitet  i toppetasjen.

 

 

 

Tid for hjem 1

Ved sida av TV-programmet «Med hjartet på rette staden» som eg tidlegare har skrive om, er «Tid for hjem» ein favoritt. Det er ein fest å sjå dei sveisne turbohandverkarane med sprudlande bergenshumør og kreativitet boltre seg i ulike renoveringsprosjekt. Her lyt eg skyte inn at eg sjølvsagt ser på programmet primært for å hente inspirasjon til eige hus og heim, tru ikkje anna.

Min fascinasjon for programmet kan også ha samanheng med at eg er snekkardatter, og eg liker å tru at eg forstår meg på verktøy, teknikkar og materialar. Dessverre lærte eg aldri å snekre, slikt var for gutane på den tida. Dei fekk ha sløyd, mens vi jentene skulle bli gode husmoremne og dermed fekk innføring i strikking og saum.  Det kom no til nytte det også.

Bad og bodar

No når ikkje det meste av dagane går med til jobb, er det også på andre måtar «tid for hjem» (eller heim, jmf. målføret eg no føretrekkjer). Til eksempel er alle tre bodane i huset for katastrofeområde å rekne (sjå bilete). Den verste boden har eg ikkje avbilda, skamkjensla vart for stor. Til ryddearbeidet skal eg nok skaffe meg assistanse frå min sambuar, som i morgon startar på si siste veke i yrkeslivet. No skal det bli samordning og ryddige bodar til våren ein gong!

img_3060
Klart for rydding og renovasjon

I tillegg er det altså no innlysande at badet, med sitt frynsete rosa vinyltapet som nok var relativt nytt da vi flytta inn i huset i 1990, saman med messing og sjalusidører (sååå 80-tals) no er modent for utskifting.  Dette var i si tid eit heilt OK bad, og det gjer framleis nytten. Men no er det berre å bøye seg for tidas krav. Det kjem til å koste flesk. Vi har etablert kontakt med eit bademiljøfirma, dei kjem snart på synfaring og så blir det vekesvis med utrivelege tilhøve til badet ein gong utpå seinvinteren oppstår som Fugl Føniks.  Vi har noko å sjå fram til.

Sink og skjå

Eg kan heller ikkje denne gongen la vere å ta eit tilbakeblikk på gamle dagar. No har det seg slik at eg med min enkle landsens bakgrunn tilbake i forrige århundre ikkje alltid har vore så godt vant med høg standard på badefasilitetane.

dsc_0601
Sinkbalje til mang slags bruk

I min barndom var det sinkbaljen som tente som badekar. Bading føregjekk på kjøkkengolvet på laurdagen – «laugardagen» etter gammalt. Først med nytt hus på 60-talet vart det slutt på denne formen for reinsingsprosess. Sinkbaljane har i dag eit heilt anna bruksområde. Ein salsannonse på Finn lokkar med at sinkbaljen er «kjempefin til blomster, pledd og puter, eller kanskje isbiter og drikkevarer på en varm sommerdag».

Det var no forresten heller ikkje vanleg å ha innomhus alt det som vi no pjåtar inn i bodene. Det var uthus til slikt. Skjåen er eit velkjent bygg nordpå, og for dei med gardsbruk var det utruleg mykje som fekk plass i fjøsgang, låve og stabbur. Reine museum kunne det bli etter kvart. Under rydding i gamlefjøset på nabogården kunne ein mellom andre kuriositetar finne både heimebrenningsapparat, to snøskutarar, hesteseletøy, hyppeplog og sykkel.

Biletet under viser eit anna gammalfjøs, det høyrer til eit verna gardstun på fjellgarden Strømsør i Bardu og har sikkert også vore brukt til lagringsplass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Strømsør, Bardu

Merk elles at tittelen på dette innlegget er nummerert. Meir følgjer etter kvart.